mandag 6. februar 2017

NÅR HJERNEN ER TRØTT



Deler av dette innlegget er skrevet av Hilde Tyldum Stordahl og her er link til hennes blogg. Jeg tok meg den frihet og legge det ut her på min blogg siden dette er den beste forklaring jeg har funnet på det som jeg sliter med. Har liksom aldri funnet ordene for å kunne forklare hvordan jeg har det og har hatt det siden jeg ble rammet av subarachnoidalblødning i en alder av 32 år.



NÅR HJERNEN ER TRØTT


Hjernetrøtthet – eller fatigue som fagfolk gjerne kaller det – er en tilstand som plager mange som har hatt hjerneslag. Hvor sliten er det mulig å bli, kan jeg tenke. Jo da. Det er mulig å bli temmelig slapp i toppen.

Hva er hjernetrøtthet?
En typisk ting med hjernetrøtthet etter slag eller traumatisk hjerneskade, er at det sitter i lenge. Og det kommer tilbake. Blir jeg først utslitt, tar det uker å komme til hektene igjen. Det er ikke bare å «ta seg sammen». Du kjenner brått at det er nok. Jeg har noen signaler jeg kan ta hvis jeg følger med på egen hjerne. Og det gjør man jo ikke alltid hvis det skjer mye interessant. For hvem vil være hjerneskadet hele tiden?
Signalene kan være at det tar krefter å følge med på samtaler. Det blir mer slitsomt å konsentrere seg, og man blir enda mer var for lyd og andre stimuli enn vanlig. Så – om man velger å overse signalene, eller ser dem for seint – renner plutselig all energi ut, og det er bare å si «snakkes» til omverdenen. Og deretter tar det den tida det tar.
Ikke psykisk helseDet kan være lett å blande hjernetrøtthet med psykisk helse. Det er feil. Hjernetrøtthet har ikke med psykisk helse å gjøre. Jeg er ikke deprimert eller usosial. Heller ikke sur eller uinteressert i ting rundt meg. For meg har det derimot mye med «filteret som forsvant» å gjøre. Mer om det i seinere innlegg. Jeg kan uansett opplyse at det ikke er verken interessant eller gøy å ha hjernetrøtthet. Kjedelig er muligens et dekkende ord. Jeg er utstyrt med god psykisk helse i utgangspunktet, og det er jeg glad for. Det hjelper å se lyst på livet.
Jeg tror vi som er av det veldig sosiale slaget, har en ulempe når vi skal balansere hjernetrøtthet etter slag. Flere ganger har jeg tenkt at hvis jeg hadde vært mer innadvendt, ville det vært lettere. Hadde jeg hatt mindre behov for sosial kontakt, ville det vært det beste for min hjerne.
Definisjon av hjernetrøtthet
Barnet  har mange navn: Fatigue og utmattelse brukes gjerne på norsk. Samtidig er det tydelig at det ikke er helt avklart hvilken norske definisjon som skal brukes om denne slitenhetstilstanden som oppstår etter slag. Svenskene sier «hjernetrøtthet», så jeg har bestemt meg for å adoptere det begrepet. Riktig nok har trøtt på svensk og norsk litt forskjellig definisjon. Men blås i det. Hjernetrøtthet er ordet.

Hilde Tyldum Stordahl
Det er nå 20 år og 5 månder siden jeg ble rammet og livet tok en annen vending. Jeg fikk livet i gavet på nytt, kan man vel trykt si, men etterskadene er nok vanskelig for de rundt å forstå, spesielt siden det ikke vises utenpå.
Det er det er nok han som sto meg nærmest som har merket det meste, spesielt når jeg ikke strakk til i hverdagen og han fikk nok et annet liv en det han hadde tenkt seg. Ikke for at jeg ikke ville, men rett og slett fordi at jeg ikke har klart det, for ungene har vær førsteprioritet og sånn måtte det bare bli. Når da noen av dem hadde ekstra utfordringer i livet sitt, så tok det nok mer av kreftene mine en jeg er villig til å innrømme. Jeg var alene om omsorgen for dem i lange perioder av gangen, på grunn av hans jobb, og da var det bare å stå i det. Når han da kom hjem var alt at krefter oppbrukt, og batteriet måtte lades opp igjen til neste aleneperiode.
Jeg har har prøvd flere ganger å fungere normalt igjen, ta livet tilbake sånn som det var før jeg ble syk, normalt familieliv, med å følge opp venner, komme meg ut i jobb igjen og har prøvd å følge opp alt det andre som hører livet til, det har gått sånn høvelig i perioder, men så kom smellet og alt stoppet opp, overskuddet forsvant igjen og for hvert tilbakeslag har det tatt lengre og lengre tid for å få kreftene tilbake igjen.
Har mista mange på veien også han som sto meg nærmest, men det er vel sånn man må regne med når man ikke klarer å følge opp. Dessverre er det ikke noe å gjøre med det, det har jeg bare måtte innse.
Nå er ungene blitt flotte voksne mennesker, de takler livet og klarer seg bra, så nå kan jeg prioritere andre ting. Det livet jeg trodde jeg skulle få, er ikke det jeg fikk, men jeg får gjøre det beste av det jeg har.
Det har vært en tøff prosess å lære seg å sette på bremsene og å si nei dessverre (sliter litt med det enda, men jobber med saken). Jeg veit ikke hvor veien videre går eller hvor jeg ender, må ta en dag i gangen, har men skader i hjernen så må man bare lære seg å leve med den, men det er en tøff prosess.
Heldigvis har jeg hundene som hjelper meg gjennom dagen min og de hjelper meg med å holde hjulene i gang. De er terapi :)

søndag 15. mai 2016

Verden i svart

Ka gjør man når hele verden detter i hode på en og når tusen knytta never slår en i magen samtidig.
Hva gjør man når den man stole 100% på, som man tror er ens aller beste venn, den man hadde regna med å bli gammel sammen med og som er klippen i livet bare går. Uten noe forvarsel, bare går, iskaldt og rolig. Æ treng hjelp til å grei å se kor æ skal gå videre, æ ser ikke veien, alt e bare svart.
Styggen sett på ryggen
https://www.youtube.com/watch?v=ThFX-V2Q6m0

fredag 4. desember 2015

Til minne!

Siste bilde av Mirajenta vår tatt i dag.

"MIRA"
Rødhaugen`s Golden Sunbeam
17.05.2015 - 04.12.2015

I dag gikk Mira over regnbuebroen. Den vakre, skjønne, gode, snille rampejenta vår fikk bare 6,5 månder sammen med oss. Nå er der ingen som kommer å leier oss i hånda, biter oss i ørenen. Hun var ikke her så lenge, men potene hennes har satt dype spor. Hun var drømmehunden med stor H.
Det var en tung avgjørelse å ta men samtidig veit jeg det var den rette av dyrevelferdsmessige hensyn og for Mira <3
Dessverre viste det seg at Mira hadde sterk grad HD på begge sider. Mistanken slo hardt ned i meg på den første "lange" turen vi hadde i marka da hun begynte å halte etter en halv time. Slo det i fra meg , fortrengte det og satset på at det var muskelstrekk. Vi tok det med ro i ei uke og så tok vi en ny tur. Det samme gjentok seg bare at det gikk kortere tid for haltinga kom denne gangen. Den tredje gangen vi tok turen, 1,5 uker etter tur 2, skjedde det samme og jeg måtte bare innse realitetene. Bestilte time til røntging av hofter og bildene viste dessverre at mine mistanker var reelle. For å være 100 % så ble bildene sendt inn til NKK for avlesning og resultatet ble Sterk grad HD, E på begge sider.  Med tanke på at hun allerede var preget av det bare 6 månder gammel så veit jeg at dette var det rette å gjøre, selv om det gjør aldeles for gjævli vondt i hjert mitt.







 


 














Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør,begynner det sin vandring til Regnbuebroen......

Der finnes det bølgende enger og åser
hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen.
Det er nok av mat, vann og solskinn der
som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.
Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke,
de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen,
akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.
Dyrene våre er lykkelige og tilfreds, bortsett fra en liten ting:

Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem,
-noen de måtte forlate.

Alle løper omkring og leker til den dagen kommer
da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten.....
Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve.
Plutselig løper han bort fra de andre,
flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham,
fortere og fortere....

Han har fått øye på deg
og når du og din elskede møtes igjen
klynges dere til hverandre i usigelig lykke,
-for aldri mer å skilles.

Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet,
og hånden din kan igjen kjærtegne det elskede hode,
og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene
til vennen din, som så lenge har vært borte fra livet ditt,

-men som aldri forsvant fra hjerte ditt.

Så vandrer dere sammen over Regnbuebroen......

          
          
             
                        

torsdag 18. juni 2015

Lillepia ferdig med 10 års grunnskole.

Æ sett nu her i natta og tenke, å ka æ tenk på, jo det skal du få vite. 
Æ sett her å tenk og mimra, blir egentlig litt nostalgisk og litt rørt. Det e ganske så ufattelig at æ i dag e ferdig med å ha skoleunga på folkeskolen.
Nu e lillepia mi og hennes klassekammerata ferdig med det kapitlet og nye spennende ting ligg der fremme og venta på dæm. Vil sende en hilsen dæm alle og gratuler dæm med at de er ferdig med 10 års grunnskole. 
Vil samtidig sende en hilsen til største bæstemorgullet som hadde sin avslutning i barnehagen i dag, han blir skolegutt til høsten.

Her e ho første skoledag i august 2005
Her e ho på sin siste skoledag



Her e klassen hennes første skoledag.
Noen av disse er flytta og noen nye er kommet til, men alle e de i dag ferdig med 10 års grunnskole
Her e begge 10.klassene på avslutninga i dag.


Vil ønske dokker alle masse, masse lykke til på ferden videre i livet. Mye spennende og interessant vil dokker oppleve, noen erfaringer vil dokker kanskje ønska å ha sluppet å opplev, men husk at alt dere opplev, både på godt og på ondt, e med på å form dokker som menneska og gjør at nettopp du er dæ, unik og verdifull. Å husk, alle disse dagene som kommer og går, de er selve livet. 

Uttrykksikonet heart
Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!
Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønnne år
og av timer rike og lange.
Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave!
Inger Hagerup
Uttrykksikonet              
Uttrykksikonet heart
Her e 2 av hennes venninner 1 skoledag. Ingrid, Hilde og Ellen
Hilde og Ingrid i dag



Ellen og Ingrid i dag
Her e Ingrid i midten med Hilde og Sanne til venster og Ellen og Nelly til høyre


Ingrid og Nelly
Lillepia som ikje e så lita lenger <3

her er jentene med lærerne sine

Lillepia mi som ikje e så lita lenger <3



Nelly og Ingrid

25 år fra mi eldste starta til siste slutta, e vel egentlig ikje så mange som opplev det i dag. 4 stykker har æ fulgt opp. Først Renathe som starta på skolen i 1990, så Morten som starta 6 år etter, så Vegard som starta når Renthe gikk ut og så Ingrid som starta når Morten gikk ut. Hadde aldri meir en 2 av mine på skolen samtidig.
Vil nu sei æ har gjort en god jobb med å hold skolen med eleva. Nu e æ ferdig med den jobben. Det blir både rart og vemodig men samtidig skal det bli veldig godt. 
Å æ e nok ikje helt ferdig med folkeskolen heller, før til høsten blir eldste bestemor gullet mitt elev der, men da blir det nok bare koselige tilstelning uten hovedansvar æ eventuelt blir med på.