Deler av dette innlegget er skrevet av Hilde Tyldum Stordahl og her er link til hennes blogg. Jeg tok meg den frihet og legge det ut her på min blogg siden dette er den beste forklaring jeg har funnet på det som jeg sliter med. Har liksom aldri funnet ordene for å kunne forklare hvordan jeg har det og har hatt det siden jeg ble rammet av subarachnoidalblødning i en alder av 32 år.
NÅR HJERNEN ER TRØTT
Hjernetrøtthet – eller fatigue som fagfolk gjerne kaller det – er en tilstand som plager mange som har hatt hjerneslag. Hvor sliten er det mulig å bli, kan jeg tenke. Jo da. Det er mulig å bli temmelig slapp i toppen.
Hva er hjernetrøtthet?
En typisk ting med hjernetrøtthet etter slag eller traumatisk hjerneskade, er at det sitter i lenge. Og det kommer tilbake. Blir jeg først utslitt, tar det uker å komme til hektene igjen. Det er ikke bare å «ta seg sammen». Du kjenner brått at det er nok. Jeg har noen signaler jeg kan ta hvis jeg følger med på egen hjerne. Og det gjør man jo ikke alltid hvis det skjer mye interessant. For hvem vil være hjerneskadet hele tiden?
Hva er hjernetrøtthet?
En typisk ting med hjernetrøtthet etter slag eller traumatisk hjerneskade, er at det sitter i lenge. Og det kommer tilbake. Blir jeg først utslitt, tar det uker å komme til hektene igjen. Det er ikke bare å «ta seg sammen». Du kjenner brått at det er nok. Jeg har noen signaler jeg kan ta hvis jeg følger med på egen hjerne. Og det gjør man jo ikke alltid hvis det skjer mye interessant. For hvem vil være hjerneskadet hele tiden?
Signalene kan være at det tar krefter å følge med på samtaler. Det blir mer slitsomt å konsentrere seg, og man blir enda mer var for lyd og andre stimuli enn vanlig. Så – om man velger å overse signalene, eller ser dem for seint – renner plutselig all energi ut, og det er bare å si «snakkes» til omverdenen. Og deretter tar det den tida det tar.
Ikke psykisk helseDet kan være lett å blande hjernetrøtthet med psykisk helse. Det er feil. Hjernetrøtthet har ikke med psykisk helse å gjøre. Jeg er ikke deprimert eller usosial. Heller ikke sur eller uinteressert i ting rundt meg. For meg har det derimot mye med «filteret som forsvant» å gjøre. Mer om det i seinere innlegg. Jeg kan uansett opplyse at det ikke er verken interessant eller gøy å ha hjernetrøtthet. Kjedelig er muligens et dekkende ord. Jeg er utstyrt med god psykisk helse i utgangspunktet, og det er jeg glad for. Det hjelper å se lyst på livet.
Jeg tror vi som er av det veldig sosiale slaget, har en ulempe når vi skal balansere hjernetrøtthet etter slag. Flere ganger har jeg tenkt at hvis jeg hadde vært mer innadvendt, ville det vært lettere. Hadde jeg hatt mindre behov for sosial kontakt, ville det vært det beste for min hjerne.
Definisjon av hjernetrøtthet
Barnet har mange navn: Fatigue og utmattelse brukes gjerne på norsk. Samtidig er det tydelig at det ikke er helt avklart hvilken norske definisjon som skal brukes om denne slitenhetstilstanden som oppstår etter slag. Svenskene sier «hjernetrøtthet», så jeg har bestemt meg for å adoptere det begrepet. Riktig nok har trøtt på svensk og norsk litt forskjellig definisjon. Men blås i det. Hjernetrøtthet er ordet.
Barnet har mange navn: Fatigue og utmattelse brukes gjerne på norsk. Samtidig er det tydelig at det ikke er helt avklart hvilken norske definisjon som skal brukes om denne slitenhetstilstanden som oppstår etter slag. Svenskene sier «hjernetrøtthet», så jeg har bestemt meg for å adoptere det begrepet. Riktig nok har trøtt på svensk og norsk litt forskjellig definisjon. Men blås i det. Hjernetrøtthet er ordet.
Hilde Tyldum Stordahl
Jeg har har prøvd flere ganger å fungere normalt igjen, ta livet tilbake sånn som det var før jeg ble syk, normalt familieliv, med å følge opp venner, komme meg ut i jobb igjen og har prøvd å følge opp alt det andre som hører livet til, det har gått sånn høvelig i perioder, men så kom smellet og alt stoppet opp, overskuddet forsvant igjen og for hvert tilbakeslag har det tatt lengre og lengre tid for å få kreftene tilbake igjen.
Har mista mange på veien, men det er vel sånn man må regne med når man ikke klarer å følge opp. Dessverre er det ikke noe å gjøre med det, det har jeg bare måtte innse.
Nå er ungene blitt flotte voksne mennesker, de takler livet og klarer seg bra, så nå kan jeg prioritere andre ting. Det livet jeg trodde jeg skulle få, er ikke det jeg fikk, men jeg får gjøre det beste av det jeg har.
Det har vært en tøff prosess å lære seg å sette på bremsene og å si nei dessverre (sliter litt med det enda, men jobber med saken). Jeg veit ikke hvor veien videre går eller hvor jeg ender, må ta en dag i gangen, har men skader i hjernen så må man bare lære seg å leve med den, men det er en tøff prosess.
Heldigvis har jeg hundene som hjelper meg gjennom dagen min og de hjelper meg med å holde hjulene i gang. De er terapi :)
